Som vi reflekterer over fremskrittene som har blitt gjort i New York Citys sykkelinfrastruktur de siste tre tiårene, er det avgjørende å erkjenne de uforutsette utfordringene som har oppstått. Utgivelsen av The Bicycle Blueprint, en visjonær plan for byens fremtidige sykling, markerte et vendepunkt. Men til tross for prestasjonene, er det en økende mismot blant langvarige syklister som meg selv.
Under pandemien var det en økning i sykkelkjøp, som ga håp om en blomstrende sykkelkultur. Men når jeg nå navigerer gatene i byen, finner jeg ofte meg selv alene på sykkelen min. Selv om tilstedeværelsen av blå Citi Bikes i sykkelstiene virker lovende, er det nedslående å være vitne til deres tilfeldige bruk uten hensyn til andre. Samholdet blant syklister avtar, og det er stadig sjeldnere å treffe likesinnede landeveissyklister.
Hva har forårsaket denne uventede endringen? I 2020 legaliserte New York City elektriske scootere og el-sykler, noe som førte til en rask tilstrømning av disse kjøretøyene som dominerer sykkelstiene. Denne nye bølgen av elektrisk transport har imidlertid brakt med seg en rekke utfordringer. El-sykler, mopeder, motorsykler og til og med motorsykler kjemper om plassen, noen ganger kjører mot trafikken og bryter reglene. Den resulterende kaoset forstyrrer refleksene til alle veibrukere og gjør sykling til en mer skremmende opplevelse.
Transportation Alternatives, tidligere kjent som City Cyclist, har omfavnet e-micromobility som en løsning for å redusere bensin-drevne biler. Imidlertid er det vanskelig å tro at et betydelig antall sjåfører gir opp sine klimastyrede biler til fordel for e-kjøretøyene. Deres argumenter, basert på europeiske studier og diskrimineringsbekymringene til e-sykkel-budene, overser den underliggende årsaken til problemet – den ustoppelige etterspørselen etter umiddelbar levering.
I dette endrede landskapet går mange syklister over til e-kjøretøy, noe som fører til en nedgang i tradisjonell sykling. Som noen som har omfavnet bysykling i fire tiår, må jeg innrømme at jeg begynner å stille spørsmål ved min egen fornuft. Forførelsen av el-sykler er ubestridelig, spesielt i visse situasjoner, men anarkiet i sykkelstiene avskrekker potensielle syklister og undergraver det fellesskapet som en gang blomstret.
Når jeg gjennomgår The Bicycle Blueprint igjen, føler jeg stolthet over den visjonære innsikten den viste. Men den minner meg også om en monumental endring vi ikke kunne forutse – den eksponentielle integreningen av mennesker og teknologi. Fotgjengere, sjåfører og til og med syklister som sitter fast i telefonene sine, i tillegg til oppgangen av app-baserte tjenester, har forstyrret de en gang ordnede sykkelstiene. Legaliseringen av e-sykler kompliserer også landskapet.
Mens jeg erkjenner fordelene med e-sykler i spesifikke situasjoner, må vi konfrontere de utilsiktede konsekvensene de har brakt til sykkeløkosystemet. Når vi navigerer i denne nye virkeligheten, er det avgjørende å finne en balanse som ivaretar syklingens verdier samtidig som vi omfavner teknologiske fremskritt. Bare da kan vi sikre en levende og inkluderende sykkelkultur i den stadig skiftende bylandskapet i New York.
For mer informasjon om sykkelindustrien og relaterte problemer, kan du besøke [New York City Cycling](https://www.nyc.gov/html/dot/html/bicyclists/bicyclists.shtml).
