Nyleg vurdering frå Summit Board of County Commissioners om å tillate klasse 2 og 3 elektriske syklar på fylkesstyrte sykkelstiar har vekt bekymringar blant innbyggjarar og besøkande. Sjølv om tilrettelegging og mobilitet er viktig, er det avgjerande å ta tak i dei ubesvarte tryggingspørsmåla knytt til denne avgjersla.
Ei av hovudbekymringane er reguleringa av kven som skal gje gjeldande «mobilitetsutfordra». I staden for å stole på ei enkel påstand frå ein e-syklist, er det viktig å fastsetje klare kriterium som avgjer kven som er kvalifiserte. Uten adekvate reguleringar er det moglegheit for ubegrensa bruk av e-syklar i hastigheiter på opptil 28 mph (ca. 45 km/t), og dette kan potensielt utsette andre på sykkelstiane for fare.
Vidare er fokuset på ansvar etter ulykker heller enn ulykkesførebygging bekymringsfullt. I staden for å vurdere bøter til sykkelbutikkar etter ein ulykke, bør kommisjonærane prioritere implementering av tiltak for å hindre ulykker frå å skje i utgangspunktet. Dette er spesielt viktig når det gjelder å beskytte barn som kanskje ikkje har evne til å reagere raskt nok for å unngå kollisjonar med raskare e-syklar.
Det er også viktig å stille spørsmål ved om kommisjonærane er klar over dei eksisterande fartsgrensene på sykkelstiane, som for eksempel den oppslåtte hastighetsgrensa på 25 mph (ca. 40 km/t). Å ignorere desse grensene og tillate e-syklar å køyre i 28 mph (ca. 45 km/t) vekkjer bekymringar om mangel på omsyn til tryggingsforskrifter. Mens kommisjonærane diskuterer behovet for «opplæring» og sykkelsti-«etikette», er det verdt å merke seg at desse tiltaka i øyeblikket ikkje finst. Dessutan er det uvisst korleis desse reglane skal håndheves, sidan sheriffens kontor viser seg uvillig til å gripe inn.
Ved å trekke lærdom frå erfaringa frå Nederland, der høghastighetse-syklar har ført til høgare ulykkestal, blir det tydeleg at fastsetjing av fartsgrenser er viktig. Nederland innførte ein fartsgrense på 16 mph (ca. 25 km/t) for e-syklar for å auke tryggheita. Mens overhaldelse av Americans with Disabilities Act (ADA) er viktig, bør det ikkje innebere at eksisterande fartsgrenser blir ignorerte eller at den samla tryggleiken til alle brukarar av sykkelstiane blir kompromittert.
Konklusjonen er at vurderinga av å tillate elektriske syklar på fylkesstyrte sykkelstiar må prioritere tryggleik over alt anna. Det er avgjerande å etablere klare reguleringar, fokusere på ulykkesførebygging og håndheve fartsgrensene for å oppnå ei balanse mellom tilgjengelegheit og velferd for alle brukarar av sykkelstiane.
